Nordmenn elsker å ta frem bunaden sin så fort anledningen byr seg, enten det er 17.mai, bryllup, dåp, konfirmasjon eller julefeiring. Bunad er også godkjent som gallaantrekk, og kan derfor brukes dersom man blir invitert på slottsmiddag.

Det var på slutten av 1700-tallet at den første interessen for de tradisjonelle folkedraktene i Norge begynte. Men det var først på midten av 1800-tallet når nasjonalromantikken bredte seg over landet, at bondekulturen og deres drakter ble sett på som verdifull. Disse folkedrakter ble en kjær motivasjonskilde for kunstnere, og etter hvert kom også nasjonalfølelsen til uttrykk hos folk flest som begynte å ta draktene i bruk.

Første perioden av 1900-tallet ble mange av bunadene som vi kjenner i dag komponert. Det typiske for disse bunadene var at man skulle ha hvit, brodert skjorte og bunad i ull med forskjellig farge på liv og stakk, og med hjemmesydde broderier. Rundt århundreskiftet hadde også Hardangerbunaden festet grepet, og ble kalt for "nasjonalen" eller nasjonaldrakten. Bunaden gikk som en farsott over hele landet og selv i Setesdal fikk man hardangerbunad.

Forfatter og kulturarbeider Hulda Garborg (1862-1934) omtales ofte som bunadens mor, og var en viktig pionér innen bunadsarbeidet. På slutten av 1800-tallet startet hun opp en leikarring i Kristiania, og etter hvert holdt gruppen oppvisninger i både inn- og utland. Senere startet hun også Det Norske Spellaget som vi i dag kjenner som Det Norske Teater. Til å begynne med brukte kvinnene «nasjonalen» til å danse i, mens Hulda benyttet sin egen versjon av Hallingbunaden. Hulda var ikke begeistret for det hun mente var etterligninger av hardangerbunaden, og var derfor opptatt av å forenkle og modernisere de gamle folkedraktene som hun mente var for tungvinte i bruk. Plaggene skulle helst være hjemmesydd av norske materialer, og all utenlands pynt og fjas skulle fjernes til fordel for det trauste og helnorske. Dette var et budskap som fenget ungdommen,som på denne tiden tørstet etter å være norske. Hulda hadde en egen evne til å begeistre, og gjorde bunaden til et viktig element i den kulturpolitiske kampen. Hun reiste også rundt, holdt kurs, ga folk råd og skrev bøker om bunader.

Klara Semb (1884-1970) var en av Hulda Garborgs arvtagere i bunadssaken, og i etterkrigstiden tok hun over som den største forkjemperen for bunaden. Hun hadde danset i Huldas leikarring, og var også skuespiller i Det Norske Spellaget. Klara reiste landet rundt med leikarringen, og ble dermed godt kjent med bunadstradisjonene rundt om i landet, og var til hjelp og inspirasjon for de som jobbet med å rekonstruere gamle, lokale folkedrakter. Hun var Garborgs rake motsetning, og var opptatt av at gammelt draktmateriale skulle kopieres så nøyaktig som overhodet mulig. Hun mente også at utenlandske materialer godt kunne benyttes i bunadene hvis det hadde blitt brukt fra gammelt av.

Da Landsnemda for Bunadspørsmål ble opprettet i 1947, ble Klara Semb et naturlig medlem,og hun jobbet der frem til 1965. Landsnemda for Bunadspørsmål byttet i 1986 navn til Bunad- og Folkedraktrådet. Det er satt sammen av representanter fra allmen kulturhistorisk forskning, folkedraktforskning og sakkunskap innen tekstil og søm. Etter 1967, året da rådet fikk eget sekretariat, nye statutter og sterkere faglig sammensetning, tok ikke Rådet lenger standpunkt til nyskapte bunader uten grunnlag i drakttradisjonen. Samtidig sluttet Rådet å "godkjenne" bunader, men brukte frem til 1977 ordet "tilrå" dersom bunaden var i samsvar med lokal draktskikk. Også med dette ordet ble det endel misforståelser, så istedenfor ble ordet "fråsegner"tatt i bruk, som forteller hvordan bunadsforslaget står i forhold til den lokale draktskikken på stedet. Bunad- og Folkedraktrådet er fagråd for Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF), som er et nasjonalt kompetansesenter som arbeider med dokumentasjon, forskning og formidling av folkdrakter og bunader.